Fra drabantby til storbylivet

Det har blitt oktober og ny måned betyr ny månedens forfatter i vår faste månedlige spalte her på EBOK-bloggen. Denne måneden skal vi ikke reise så langt, vi skal nemlig holde oss i gamlelandet – nærmere bestemt Oslo. 

Denne måneden skal vi stifte bedre bekjentskap med en forfatter som debuterte med sin første roman i 2017. Romanen omhandler to unge norskfødte gutter med innvandrerforeldre og deres realistiske oppvekst i drabantby-Oslo på tidlig 2000-tallet. Bokas handling utspiller seg i blokk-delen av Stovner i Tante Ulrikkes vei. Da vet du kanskje allerede hvem månedens forfatter er? Månedens forfatter er Zeshan Shakar. 

Boka er i salg fra 20. oktober, men kan allerede i dag forhåndsbestilles på EBOK.NO. Om du forhåndsbestiller eboka eller lydboka vil du automatisk få opp boka i din digitale bokhylle på utgivelsesdato, og du kan lese eller lytte på mobil, nettbrett, Kindle- eller PocketBook-lesebrett. 

I anledning Shakars nyeste roman, De kaller meg ulven, tok vi en prat for å høre om boka, prosessen bak, hans liv og egen klassereise. Les mer nedenfor.

(artikkelen fortsetter under)

Hva handler din kommende bok om? 

– Kjernehistorien omhandler en mann på ca 40 år som har barn og familie. En dag blir faren hans kastet ut av den kommunale leiligheten sin etter å ha bodd i den i mange år, og han bestemmer seg å reise ned til hjemlandet Pakistan. Hovedpersonen drar for å hjelpe sin far å pakke ned leiligheten. Det er en prosess som bringer frem masse minner og tanker om oppveksten. Det handler om faren som kommer fra Pakistan, og moren fra Finnmark og om livet deres i Oslo. 

– Jeg ser på de tre bøkene mine som en slags triologi. Altså, det er ikke de samme karakterene, men univers og tematikk går igjen. I Tante Ulrikkes vei følger vi hovedpersonene fra ungdomstid til de blir unge voksne som studerer. I Gul bok er hovedkarakteren ferdig å studere og skal ut i arbeidslivet og er i etableringsfasen. Hovedpersonen i denne boka (De kaller meg ulven. Red.anm.) er etablert og begynner å se like mye bakover som fremover. Også handler det mye om å være halvt norsk og halvt pakistansk. Det handler om foreldra og klassekamp, og kulturkollisjoner og -møter. 

I boka skriver du om skjevfordelingen i samfunnet (noen arver mye, mens andre ikke får samme økonomiske muligheter). Hvordan tror du dette påvirker barn og ungdom i deres oppvekst, og senere i livet?

– Når man blir eldre så ser man de tingene, det gjør man ikke mens man vokser opp. Jo eldre man blir, jo mer ser man hvor mye betydning arven har, enten den er økonomisk eller i form av kulturell kapital. Og man ser hvor mye det har å si for hvem du blir. Det betyr ikke at du er låst, men det har vært veldig tydelig for meg selv eller folk jeg har vokst opp med.

Hva ønsker du å fortelle leserne?
– Jeg håper boka forteller en historie om det moderne Norge. Hovedpersonens oppvekst og liv formes ut fra mora fra Finnmark, og faren som kommer fra Pakistan, og deres liv sammen i Oslo. Den generasjonen har på en måte formet den byen vi har i dag. Det er like mye en historie om det. Jeg håper folk leser det som en historie om en spesifikk familie, men også en større historie om Oslo og Norge i dag. 

Gjennomgående tema for bøkene dine er blant annet utenforskap, minoritetsbakgrunn og klassereiser. Hvorfor er dette viktig tematikk for deg å fortelle om?
– Det første er at man ofte som forfatter tar utgangspunkt i seg selv. Jeg har gjort mange av de såkalte klassereisene som karakterene i bøkene har, og da blir det veldig tydelig for meg alle kollisjoner og forskjeller som eksisterer. I klassereisen mister du noe samtidig som du får tilført mye nytt. Nå er jo dette tredje boka om det, så jeg føler meg ferdig med det som hovedtema. Det vil nok alltid dukke opp utenforskap og klassereise i alt jeg skriver, men ikke så tydelig som tidligere hvor det har gått igjen som hovedtema. Jeg kunne tenke meg å skrive noe helt annet en dag. Kanskje science fiction eller barnebok?

Hvor mye av ditt eget liv og erfaringer bruker du i bøkene? 
–Jeg har brukt mye av livet mitt, men jeg finner også på mye mer enn hva folk tror. Alle bøkene er realistiske bøker, men jeg finner på troverdige hendelser. Det er absolutt ikke meg i bøkene, men mange ting jeg kanskje har opplevd selv eller hørt om gjennom andre. Jeg har brukt masse av meg selv. Ofte ender det opp med noe som er mye lengre unna meg enn slik det startet da jeg begynte å skrive historien. 

Hvor finner du inspirasjon til bøkene dine?
– Noen ganger er det i musikk. Det kan f.eks. være en spesifikk setning i sangteksten, eller bare en stemning som får deg til å tenke videre på noe. Ellers er det jo klisjeen at du sitter i en eller annen sosial setting hvor en eller annen sier noe som får deg til å tenke på noe. Jeg har ikke en spesifikk kilde hvor jeg finner inspirasjon. Skal du skrive en bok og jobbe i flere år med den, er det viktig at det er noe du genuint brenner for. Jeg hadde ikke klart å skrive en bok om noe jeg selv ikke kjenner til eller kjente på.

Hvordan er ditt forhold til bøker? 
–Jeg leste masse bøker som liten fordi moren min meldte meg inn i en bokklubb for barn, og da fikk jeg tilsendt en bok i måneden. På den tiden leste jeg masse, men da jeg ble tenåring stoppet jeg nesten å lese. Det var fordi det var så mye annet som skjedde i livet i de årene. Da jeg ble 20 begynte jeg på igjen og leste mye. 

– I dag varierer det, jeg kan lese to bøker i året og andre ganger 40 bøker i året. Jeg føler man må komme inn i en rytme. Det siste jeg leste var Jo Nesbø sin siste bok (Blodmåne Red.anm.), men jeg prøver å lese bøker fra hele verden, ikke bare norske bøker.

Hvorfor ble du forfatter?
– Det at jeg leste mye var nok en forutsetning for at jeg skulle bli forfatter. Jeg var glad i å skrive på skolen, og fikk god feedback på historiene. Men jeg tenkte nok ikke at jeg skulle bli forfatter før jeg var i nærmere slutten av 20-åra. Da bestemte jeg meg for å forsøke meg, og jeg sendte manus til forlag og ble refusert gang på gang. Det var på mange måter min skriveskole. Det var dødsmye læring for da fikk jeg feedback og konsulentuttalelser som var viktig konstruktiv kritikk. Tante Ulrikkes vei var det fjerde manuset mitt. Å bli refusert var den beste skriveskolen for meg. 

Hvilke bøker har du på din leseliste?
– Jeg skal lese Yohan Shanmugaratnam sin nye Karpe-bok (Hjertet i to –seks måneder med Karpe. Red.anm.). Den har jeg veldig trua på, Yohan er kjempedyktig til å skrive.

Er det noe du ville endret på, eller fortalt ditt yngre selv, om du kunne reise i tid?
– Da jeg var ferdig på ungdomsskolen og skulle velge videregående skole valgte jeg en skole hvor jeg kjente alle fra før. Men jeg har tenkt tanken; hvordan hadde livet sett ut om jeg valgte en sentrumsskole og ble kjent med andre folk fra alle kanter av byen? Eller hvordan hadde livet blitt hvis man hadde dratt på det utvekslingsåret til Berkeley da jeg gikk på Blindern, UiO. Jeg ville nok turt å ta større sjanser. For hva er egentlig nedsiden ved å ta større sjanser? Ingenting. 

– Men om jeg kunne reise i tid ville jeg heller reist frem i tid. Verden er et utrolig sted, og jeg er så spent på hvor samfunnet og verden beveger seg i framtiden. Jeg har en stor nysgjerrighet og vil se hvordan og hvor det bærer videre.

Se alle bøkene til Zeshan Shakar her.